Oy… eller Yo om du foretrekker det….mitt navn er Susanne Lei Kittang Husevåg.

I perioden 23.04.07 – 05.04.07 var jeg lærling hos Frank Andersen på hans flotte studio ”Frank`s tattoo” i Mo i Rana.
Jeg har alltid vært fasinert over piercinger og fant etter 18 hendingsløse år ut at det var det jeg ville gjøre resten av mine yrkesaktive år, det var i allefall en av tingene, men uansett…. Jeg fant Frank`s internettside vi fine ting som Google, og etter en mail og tre-fire telefonsamtaler var jeg på veg til Mo i Rana.
Etter litt tåkeproblemer og en busstur ble jeg mottatt i døren av en smilende man jeg antok var Frank. (Jeg hadde rett). Han og jeg hadde en hyggelig samtale, før han kjørte meg til Bimbo vegkro. (Ja, den heter faktisk det….)
der jeg skulle bo de neste to ukene. En svært levelig plass – mitt enkeltrom der var større enn min egen hybel.
Den første dagen på jobb var svært spennende og en smule hektisk. Det kom folk konstant føltes det som. Det virker mye verre enn det er å stikke hull i dine medmennesker – det krever bare en dyktig lærer, utstyr, en prøvekanin og lærevillig innstilling.
I en uke jobbet jeg på Frank sitt studio, det var svært lærerikt og ikke minst spennende. Det var faktisk fritiden som var det største problemet, men med litt oppfinnsomhet går det bra. Det manglet i allefall ikke mennesker å øve seg på – heldigvis. Om jeg ikke tar helt feil så tok jeg sikkert 35 piercinger bare den første uken. Det er bare synd at min læremester taper så mye penger på det, det erderfor (bl.a.) jeg er så takknemlig for at han lot meg få denne sjansen til å oppfylle min drøm (klisjè, ja, men sant).
Den andre uken roet det seg litt, men fremdeles nok å gjøre og fremdeles like spennende. Etter hvert som både jeg og Frank begynnte å stole på at jeg mestret yrket begynnte han å overlate ting til meg – kjørte for å kjøope plastkopper og lignende Det var svært hyggelig å føle at du blir stolt på.
Alt i alt har det vært en fantastisk opplevelse – så bra at jeg har bestemt meg for å reise tilbake i august for å lære meg tatovering også, og nok en gang var jeg hjertelig velkommen. ”Tusen takk”.
Helt til slutt vil jeg takke for dette:
’ at jeg fikk komme
’ alt du har lært meg
’ at du har tro på meg
’ at du har gitt meg muligheten til å drive med det jeg ønsker å gjøre
’ at du kjørte meg fram og tilbake overalt
’ all maten du har spandert på meg – himmel og hav

Dersom DU går med en underutviklet tatovør eller piercer i magen eller hjertet eller fingrene så anbefaler jeg å kontakte Frank – bare ring – han tar telefonen uansett hva han driver med… helt sant. Da vil du få en utdannelse og en fantastisk opplevelse.
                                            - Glad i deg Frank –
Hilsen Susanne.